info.hagegal.no

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Fremsiden De hagegale Reiser og treff På fotojakt hos David Austin

På fotojakt hos David Austin

E-post Skriv ut PDF

Inngangsparti

Jeg skal forsøke å rekonstruere 1 av 4 dager hos David Austin og jeg velger den tredje dagen, onsdag:

"I dag har jeg endelig forstått at skal jeg få noe annet enn bare toast og kaffe til frokost, må jeg selv bestille ved bordet. Jeg ender opp med to posjerte egg og to baconskiver. Jeg har funnet den beste plassen ved et vindu som vender ut mot det enorme hageanlegget. Utenfor kan jeg se storblomstrede clematis som synger på siste verset og ute ved i sivet ved den store dammen forsøker en stor og vakker fugl å finne mat. Jeg tror det må være en hegre. En liten hare løper fredelig over plenen, lykkelig uveitende om at den kanskje neste gang blir forfulgt av en ropende og støyende flokk med jegere til hest med et hundretalls halsende hunder i front.

Nå gjelder det å komme fortest mulig til David Austin. Snart er jeg på vei ned de lange gatene til stasjonen. Bagen jeg har hengt over skuldrene kjennes tung av alt fotoutstyret jeg har der. I tillegg bringer jeg med meg regntøy og Lars Åke Gustavssons enorme rosebok for å vise den til sjefen hos David Austin, Michael Marriot.

På toget som bringer meg til Albrighton, slenger jeg meg ned ved et bord med plass til 4 og kommer fort i samtale med de tre andre. Den ene er en student fra Malaysia, en kvinne på rundt 60 fra Irland og en hyggelig ingeniørutdannet mann fra India. I England er man mye mer internasjonal enn i Norge. Respekten for ulike kulturer og for eldre er mye bedre utviklet enn i Norge. Selv føler jeg meg mye mer verdsatt - folk smiler og er vennlige og hjelpsomme over alt. Selv ungdom hilser og smiler.

Fra stasjonen tar jeg drosje med den indiske fembarnsfaren med kallenavnet Dal, og hos Austin starter det jeg tror vil bli en lang dags fotojakt på rosene i den store og innholdsrike visningshagen. Et hundretalls mennesker med forventninger om å få se roseprakten på sitt beste, vandrer allerede rundt i den overdådige parken. Jeg vet at det vil komme flere tusen utover dagen.

Roser chianti

 Og hvilken fantastisk roseprakt! Ja, den er så utrolig at jeg nesten mister pusten. Jeg vet at her blir det mye jobbing med hvert bilde. Riktig vinkel, vente til skyen dekker sola, finne avstand, vurdere riktig bruk av makro, ordne med blomstene og ta bort det visne, opp med stativet, pass på bakgrunnen eller foran slik at det plutselig ikke dukker opp noen besøkende foran linsen, osv. Det er en stressende jobb å fotografere. Når jeg kommer hjem til hotellet i kveld, skal jeg sette meg ute i parken med en pint og legge inn bildene på min medbrakte PC. Man kan godt jobbe og ha det behagelig samtidig.

Etter 2 timer dukker sjefen Michael Marriot opp og beklager at det er så dårlig rutemessig forbindelse til den berømte private hagen "Wollerton Old Hall" som han visste jeg hadde så lyst til å besøke. "Men vår egen fotograf skal dit opp nå for å ta bilder vi skal bruke til en brosjyre, så hvis du vil bli med…." Gjett om jeg vil! Fotografen viser seg å være en hyggelig fyr med cord knebukser og med fotoutstyr som gir meg følelsen av å være totalt amatør, hvilket jeg også må medgi at jeg er.

Denne dagen er Wollerton Old Hall stengt for besøkende, men Austins fotograf har fått tillatelse, medbringende en roseentusiast fra Norge. Utrolig flott å kunne vandre rundt i denne kjempestore private hagen uten å bli forstyrret av besøkende. Hagen er delt opp i mange store rom med murer og hekker. Hvert rom har sitt navn og sitt tema.

The hot room

Og jeg tenker at alle som er glade i stauder, vil gå fullstendig bananas i denne hagen. Roser finnes innimellom og mange dekker store veggflater. Ved siden av det litt eldre ekteparet som eier hagen, jobber det 2.5 gartnere der. Jeg kommer snart i samtale med den en av dem som kan navn på nesten alle plantene i hagen.
En formell avdeling av hagen

Den trivelige kafeen er ikke åpen i dag, så Howard kjører meg til byen Telford der jeg vil få meg noe å spise og prøve å få batteriet til kameraet ladet opp. Det er nesten ikke til å tro at det går an å glemme en lader når man skal til utlandet for å fotografere! Men den hyggelige unggutten i fotoforretningen vet råd og tar opp en helt ny eske med "mitt" kamera og sier at hvis jeg kommer igjen om en og en halv time, så vil batteriet nesten være oppladet. Og han skal ikke ha noe for det - bare hyggelig å kunne hjelpe til. På vei til stasjonen, får jeg hjelp av en like hyggelig jagerflyger som viser meg riktig vei gjennom halve byen. Også han viser glede ved å være behjelpelig.

Tilbake til hotellet, tar jeg på meg joggeutstyr og løper på myke stier i den store løvskogen. Turen går også over en golfbane og langs med en liten elv hvor de leier ut fiskeplasser. I skogen legger jeg merke til trær og bunnvegetasjon jeg aldri ser hjemme. Så følger en nydelig svømmetur i hotellets eget basseng med medfølgende "koking" i boblebadet der samtalen går livlig med to engelskmenn om medlemsskapet i EU, hotellets standard og været.

Den innholdsrike dagen avsluttes med det som både kan være et høydepunkt eller en nedtur - hvordan ble bildene jeg har tatt i dag? Jeg sitter avslappet med min PC og gjennom en lysbildepresentasjon får jeg dagens små og store opplevelser i reprise, noe som gir meg ekstra gode følelser og som får meg til å tenke: Hvorfor er det ikke flere som gjør noe lignende"?
 

Sist oppdatert onsdag 01. april 2009 00:12  

Mer fra reiser og treff